Svik 1938

Bildekilde: Bokelskere

Matilda har nettopp gått et ærend for sin arbeidsgiver, advokat Claes Thune. Det er midt i mars, året er 1938, og i Helsingfors er det midt mellom sein, seig vinter og antydning til vår. Akkurat denne dagen, den 16. mars, er det tåke. Grå tåke. Frøken Matilda Wiik har handla inn litt mat og drikke til Onsdagsklubben - en sammenkomst Thune er med på hver måned. Da samles en gjeng litt høyerestående mannfolk, de drikker, spiser og skråler, og krangler. Denne måneden er det Thunes tur til å være vert, men husholdersken, fru Leimu, er blitt sjuk. Derfor må Matilda hjelpe til. Hun er på vei opp trappene til advokatkontoret, fullasta med drikkevarer og mat - ønskene var kraftig paté, vellagrede oster, britiske kjeks, italienske, grønne olivener uten kjerner og godt med brennevin - og det er her, midt i trappene, at hun hører den. Stemmen. Hun stivner til, stemmen gjør henne uvel, hun blir kald i hele kroppen og beina kjennes dirrende og svake. Det er ingen tvil om at det er han. Så samler hun seg, tar et fast grep om alt hun bærer, og går opp.

Slik starter romanen Svik 1938 av den finlandssvenske forfatteren Kjell Westö (f. 1961). Det er en historisk roman som lag for lag skildrer et Helsingfors under sterkt press: Kampene ute i Europa tilspisser seg, ideologiene er knallharde og kompromissløse, politikken er ekstremt krevende, det å velge side er farlig, og ikke minst blir Tyskland farligere og farligere. Tyskerne og det nazistiske tankesettet fosser fram som et godstog, rytmisk, dunkende, støyende, med sterk retorikk, mye patos, og skinnende glansbilder av en arisk rase og det tredje riket som en slags drømmeverden. Og dag for dag kommer en nærmere og nærmere det vi veit vil bli en realitet. En krig som skal ta livet av millioner av mennesker. Den kommer.

Dette er bakteppet, og parallelt med dette, blir vi kjent med den trettiseks år gamle frøken Matilda Wiik, sekretæren til Claes Thune. Hun er svært dyktig, hun kan finsk og svensk, er tilfredsstillende i tysk og brukbar i engelsk, hun har eksamen fra Handelsinstituttet, kan maskinskriving og stenografi. Med henne ved sin side blir Thune mer effektiv, ja, han ser hvordan han kan utvide firmaet. For så vidt blir vi kjent med Thune også, for romanen er skrevet i tredjeperson, og forfatteren lar leseren komme tett på begge to. De øvrige i romanen, som Matildas familie og venner og resten av Onsdagsklubben, holdes på en armlengdes avstand. Inkludert han. 

Samtidig med bokas nåtid, med den skremmende politikken og det brede persongalleriet, rulles det også fram flere historier fra fortida. Da skal vi ytterligere tjue år tilbake i tid, til den finske borgerkrigen, som utspilte seg fra januar til mai i 1918. Krigen stod mellom "de røde" (sosialistene) og "de hvite" (den borgerlige regjeringa), og henger sammen med Finlands løsrivelse fra Russland året i forveien. Borgerkrigen ramma flere av menneskene i boka svært hardt, og mange av dem har brukt år på å komme seg videre. De lever fortsatt med minner og traumer, og nå, når det politiske klimaet igjen hardner, kommer mange historier fram, bit for bit. Det er historier som skal vise seg å henge sammen, og som avslører vonde skjebner, fæle hendelser og tragiske situasjoner. Og ikke minst avdekkes det til slutt hvem han er, og hvordan hans liv er fletta sammen med Matildas. For en ting veit vi, når vi trekker pusten sammen med Matilda i begynnelsen av boka, rett før vi strammer grepet om handlekurven og varene, det er at han er en av dem. Et medlem av Onsdagsklubben.

Kjell Westö har skrevet en rik historisk roman, med spennende detaljer, flotte skildringer av Helsingfors, skarpe observasjoner av politiske endringer og hvordan de forårsaker og henger sammen med ørsmå forskyvninger av menneskers etikk og moral. Presist får han fram de sosiale forskjellene mellom for eksempel Thune, Gabi, Matilda og broren Konni, og deres respektive liv, han skildrer hvordan de lever, hvordan de har det hjemme, hva de har på seg og hvordan de ter seg. Han skildrer byen, der teknologien og moderniteten er kommet for å bli, der en aldri er aleine i menneskemengdene, men likevel kan kjenne seg fryktelig ensom. Særlig om ens kone har forlatt en for ens beste venn! Han skildrer forskjellene mellom bydelene, mellom store, tomme leiligheter og mange mørke, stille rom, og disse alltid våkne, alltid travle bygårdene med mange trange leiligheter, smug og uterom som lukter, men som puster og er.

Og det er nettopp dette, den godt balanserte blandinga av politikk, følelser, sted, nærvær og fortid, som gjør at dette blir en skikkelig god roman. Her får vi spenning, i perioder nesten jagende: Hva er det som egentlig har skjedd med Matilda? Westö lar oss kun få vite litt - så er vi tilbake til nåtida, til timene på advokatkontoret, til amerikanske og finske kinofilmer, til biting av negler, mørke portrom og kvelder nesten uten søvn. Så vender vi tilbake til borgerkrigstida og følger Matilda noen skritt videre, der hun fraktes fra en leir til den neste, der hun er på venterommet, der det er hennes tur til å komme inn på kontoret, der hun må undersøkes -. Her får vi dramatikk: Hva i all verden skjedde mellom Thune og Gabi? Vi får såre skildringer av Jary, som er inn og ut av behandling, og som får det verre og verre. Vi får politikken: Onsdagsklubben får stadig sterkere skillelinjer, og på det store sportsstevnet går det helt skeis når slektningen til Jary ikke får den pallplassen han skal ha. Alle så at han kom først, men ingen våger å overprøve dommeren. Og denne stadige kryssklippinga mellom før og nå, mellom det store og det lille, det allmenne og det spesifikke, er så elegant utført at en aldri blir stressa, aldri er i stuss og aldri blander sammen verken personer eller hendelser. Det er så godt utført at alt leseren trenger å gjøre, er å lese.

Westö har et uhyre solid grep om fortellinga og personene sine, og han skriver svært godt. Han har et stort vokabular og som tilpasses den han skildrer - Thune er opptatt av politikken, Matilda av filmene - han evner å komme tett på, men fortsatt beholde en viss avstand uten at det oppleves kjølig. Han varierer tempoet, makter å få med subtile hint og viktige detaljer - så er det opp til leseren om hun snapper dem opp! Westö skriver akkurat nok til at leseren forstår, men samtidig så lite at nysgjerrigheten fortsatt er der. Og det gjør at vi bare må lese videre, litt til, en setning, ei side, ett kapittel. Så mottok han også en velfortjent Nordisk råds litteraturpris for Svik 1938 i 2014. 

Nydelig oversatt av Erik Krogstad (f. 1949).

Velkommen til dyrehagen

Bildekilde: Bokelskere

Alle som har blitt gravide, gjennomgått et svangerskap, født og amma i måned etter måned etter måned, både en og to og tre ganger, veit hvor intenst det hormonelle og biologiske trøkket kan være. Det er så ens eget jeg nesten slutter å eksistere, samtidig som det absolutt ikke er tilfelle, får en er jo fortsatt der. Men jeg-et, som i meg sjøl, egoet, er bare ikke viktig lenger. Jeg er til for en annen. For at en annen skal kunne leve, må mine egne greier, uansett hva de måtte være, vente. Og for å ikke ha det vondt med meg sjøl, er det noe som bare må aksepteres og etterleves. Og til det punktet, det punktet der du ser rundt deg og registrerer, endelig registrerer, at huset ikke er slik du vil ha det, at søpla ikke er tatt ut og i grunn er kilden til den vonde lukta, at bananfluene faktisk kommer fra matrestene på kjøkkenbenken og ikke fra en på barselvisitt, at middagen var brødskiver i dag igjen, at klærne er fulle av melkeflekker og gulna gulp og lukter surt, og at du egentlig ikke husker når du vaska håret sist; det erkjennelsespunktet der er så fjernt at det overhodet ikke eksisterer i livet før, i livet før måned etter måned etter måned med amming, fødsel, svangerskap og graviditet. Å bli mamma er altomveltende. Og slik skal det være.

Men det er ikke alltid det framstilles sånn. Faktisk nesten aldri. Da jeg gikk gravid med det første barnet mitt, var det bare fokus på fødselen og alt som skulle skje da, som om tida etter ikke eksisterte i det hele tatt. Deretter, på sjukehuset, var det amminga. Aldri var det noen som sa at jeg må forberede meg på å miste meg sjøl. Aldri var det noen som skreiv at jeg måtte sette alt på vent, inkludert det å lese, kjøre bil eller noe så enkelt som å se på tv i mer enn fem minutter sammenhengende. Det stod ikke noe sted at jeg skulle være til for en annen på ubestemt tid, som en dårlig markedsført time share-leilighet der leieboeren faktisk har flytta ut, men fortsatt i aller høyeste grad gjør seg gjeldende gjennom å flytte inn. Og på sjukehuset informerte de ikke om det enorme hormonelle trøkket både underveis i fødselen og i etterkant - og heller ikke alle svingningene i løpet av månedene som skulle komme. 

Det er ikke nødvendigvis feil å ikke fortelle om alt dette - vi vil jo ikke skremme folk fra å få barn! Men samtidig hadde det vært litt kjekt om det som blei fortalt var litt mer realistisk: Ja, det gjør ekstremt vondt. Nei, du glemmer det ikke nødvendigvis etterpå, men det er verdt det. Ja, amming er ofte noe herk, men det er superviktig. Nei, du behøver ikke å ha det ryddig hjemme, men det er vanlig å ville ha det fint rundt seg, også når en er utslitt. Ja, det er vanlig å kjenne at en ikke får det til. Nei, du trenger ikke å sminke deg, lakke neglene eller ordne håret før du skal på helsestasjonen. Ja, du blir både trøtt, uopplagt, irritert og sur når du kun får to timers oppstykka søvn i løpet av natta. Sint kan du også bli, faktisk. Ikke nødvendigvis på babyen, men på alle andre. Nei, du trenger ikke å trene som før. Ja, du kommer til å bli helt gåen og økedøgn er jævlig og passer aldri. Ja, du er styrt av hormoner og veit nok ikke alltid helt hva du gjør. Nei, du trenger ikke gå på kafé eller ha besøk hver dag. Det er helt greit å ikke være så sosial. Kanskje trenger du til og med å være ganske asosial, for det er nok som skjer med deg sjøl og babyen. Ja, du blir fullstendig borte i ammetåka og mister sannsynligvis tidsperspektivet. Ja, det vil si at du knapt er tilregnelig. Men det går bra! Ja, jobben din er å ta vare på barnet ditt. Med hele deg. Og det er verdens beste og verdens verste jobb - på samme tid.

For om denne informasjonen, eller noe lignende, hadde vært der, litt tydeligere, så hadde det kanskje vært litt greiere å forberede seg. Eller kanskje ikke - vi oppfatter jo bare det vi vil, og kan, oppfatte. Lisa, for eksempel, skulle jo ikke ha barn. Ville ikke. Men plutselig sitter hun der, med samboer, barn og baby, og har mista seg sjøl, bestevenninna si, det sosiale livet, utelivet, nattelivet!, og hun forstår ikke helt hva som faktisk har skjedd. For hun er da vel faktisk seg sjøl fortsatt, er hun ikke det, da? Det er bare det at hun har fått barn, er det ikke? Eller innebærer det å få barn så enorme endringer at hun ikke lenger egentlig er seg sjøl? Lisa tenker, grunner og grubler, og gjennom henne undersøker forfatteren ulike perspektiver på det å få barn. Hva betyr det, egentlig? Og hva skjer, egentlig? Og er det mulig å sette ord på en prosess som er så konkret og fysisk og samtidig så abstrakt og magisk? 

I et veldig presist språk og med så realistiske erfaringer at det hele virker sjølopplevd, skildrer Silje Bekeng-Flemmen (f. 1984) dette skjøre, altoppslukende, kaotiske, krevende, nydelige, utmattende, fantastiske, fæle, ensomme, alltid travle og uforutsigbare familielivet. Lisa befinner seg midt i småbarnsfamiliestormen sammen med samboeren Eike og de to døtrene deres. De lever et helt vanlig liv, noe som var befriende å lese om, og de har helt dagligdagse utfordringer, som var like herlig: Få Alma til å sove, få Alma til å spise, få tatt en dusj uten at baby Lily trenger Lisa, gå ut med søpla før den stinker, få til hverdagskabalen med henting i barnehagen via kollektivtrafikk med baby på slep, å få til amming, å få Lily til å sove, vurdere å dra på babysang eller å trille tur, dra på babysang og kjenne at det var litt feil, å ønske kontakt med venner og det tidligere sosiale livet men oppleve at det også er litt feil, å lengte tilbake til noe samtidig som en lurer på hva det er en lengter etter, å ha et ønske om å ha både "før" og "nå". 

Lisa strever ikke med å være mor. Hun gjør sitt beste, både hun og Eike, og de er helt vanlige hverdagsforeldre som prøver og feiler og mestrer. Mye går på instinkt, på rutine, på autopilot. Men når Lisa sammenligner "før" og "nå" og seg sjøl med den tidligere bestevenninna Ida, blir det vanskelig. For hva var det som skjedde? På ett eller annet tidspunkt overstyrte Lisas biologi Lisas vilje. Lisa, som ikke ville ha barn, ville ha barn likevel. Hun og Ida skulle jo aldri bli mødre! De skulle alltid leve fritt og sjølstendig, med cocktailkjoler og conversesko! Nå, som Lisa har fått barn, er det mye Ida ikke forstår. Det som virker ekkelt og fælt og vanskelig, det som er helt utenkelig, komplett umulig å forestille seg før en står der, med gulpekluter og bæsjebleier og omgangssjuke, er jo samtidig det fineste som fins. Er det mulig å fortelle Ida det? 

Velkommen til dyrehagen er en fin roman som oppriktig og nøyaktig skildrer hvordan det kan være å bli mamma. Forfatteren setter mennesket som biologisk vesen inn i en større sammenheng gjennom å komme med en rekke vitenskapelige opplysninger, statistikk, fenomener, teser og påstander, som er interessante, som underbygger og som bidrar med kontraster og dynamikk i det som ellers kunne blitt en litt flat tekst. Behovet for fellesskap, for eksempel. At alle mødre deler erfaringer gjennom det å være mødre. Samtidig har hovedpersonen Lisa blikk for andre erfaringer også, som kan være såre. Hun blei sett på av menn helt fram til magen syntes. Nå blir hun ikke sett på i det hele tatt. Men på samme tid følte hun seg riktig og stolt som gravid, og nøt andre typer blikk. Hun var ikke redd for noe før. Nå er hun redd, veldig redd. Gjennom slike konkrete eksempler viser forfatteren enkelt og lettfattelig hvordan det å bli mamma kan oppleves. 

Lisa undersøker også forholdet til Ida, og spør seg: Når var vi hverandre nærmest? Og hva var det som gjorde oss så nære? Når tok egentlig det tidspunktet slutt? Og er det slik at det nære venninneforholdet nå er erstatta av en familie for Lisa? Mellom linjene leser jeg også inn spørsmål som kretser rundt dette med identitet: Er det mulig å være seg sjøl samtidig som en ikke er det? Kan en gjenfinne eller gjenoppfinne sitt eget jeg, eller kan jeg-et utvides? Må en kanskje det etter å ha blitt mor? Og, kan noen andre, som ikke gjennomgår samme endring, forstå?

Velkommen til dyrehagen er en stille og rolig roman i den forstand at den ikke slår inn noen dører, eller har et eksepsjonelt imponerende eller sjokkerende innhold. Romanen kan kanskje oppleves som kjedelig, men da mener jeg at en ikke leser godt nok, eller ikke kjenner godt nok etter. For her er det så mye som er sant, og det er viktig at også disse erfaringene løftes fram, slik at andre kan forsøke å forstå. Menn, for eksempel, som slipper hele denne kaotiske reisa, fysisk, psykisk og hormonelt. Eller kvinner som velger å ikke få barn, som jo slipper det samme. Det er viktig at de forstår. For det er altomveltende å bli mamma. Og slik skal det være.

Søsterklokkene

Bildekilde: Bokelskere

I noe som oppleves som vinter og votter, har store deler av det lesende Norge snakka om den historiske romantrilogien til Lars Mytting (f. 1968). Det hele begynte med Søsterklokkene i 2018, blei etterfulgt av Hekneveven i 2020 og avrunda med Skråpånatta i 2023. Ved en tilfeldighet havna den første boka i ulesthylla mi for noen år tilbake. Jeg hadde egentlig planlagt å gi den bort, men plutselig satt jeg der og leste sjøl. Og da var det bare å lese ferdig.

De fleste kjenner kanskje til hvem og hva vi møter i den første boka, og romanen tar sitt navn fra to digre kirkeklokker gitt som gave fra Heknefamilien til Butangen kirke en gang på 1600-tallet. Men for de som ikke veit, tar jeg ei rask oppsummering likevel. Klokkene fikk navn etter de to Heknesøstrene Gunhild og Halfrid som var sammenvokst fra hoftene og ned, ei fortelling som henger over teksten som et varsel og et frampek. Omtrent alt som skjer i boka, foregår i og rundt kirka, eller i forlengelse av det som hender i kirka og i den vesle bygda Butangen. Der har folk og fe levd i fred og ro med sine unike søsterklokker i generasjon etter generasjon. Helt til året 1879. Mens ungjenta Astrid Hekne, stolt Heknekvinne og etterkommer etter Eirik Hekne, far til tvillingene, gjør tjeneste på prestegården, kommer det en ny prest til sognet. Kai Schweigaard har vett, utdanning og ambisjonene på plass - han leiter bare etter muligheter til å realisere alt sammen. Og når et fattiglem fryser i hjel i den gamle stavkirka under en gudstjeneste han holder, skjønner han at et nytt kirkebygg må til. Slik kan han forene egen agenda og menighetens beste. Tror han.

Gerhard Schönauer, en følsom kunst- og arkitektstudent, er den tyske representanten som blir sendt opp til Butangen for å tegne stavkirka både utenfra og innenfra, kartlegge alle detaljer, ta alle mål, merke alle delene, overvære demonteringa og lede arbeidet med å få stavkirka ned til Tyskland, der den skal gjenreises. Han er på mange måter Schweigaards hjelper og økonomiske garanti - kirkesalget vil gjøre at sognet får nok penger til ei helt ny, hvit trekirke, ei moderne kirke som både er varm og romslig. Men verken Kai eller Gerhard får gjort helt det de kom for. For Astrid Hekne er ikke enig. 

Astrid Hekne er ikke enig i at stavkirka skal rives og at ei ny kirke skal bygges. Hun er ikke enig i at søsterklokkene skal følge med i salget - de tilhører jo hennes slekt og blei gitt som ei gave til kirka! Hun går ikke med på tomme ord og lovnader om at alt kommer til å gå bra, ei heller at den nye kirka også vil få fine kirkeklokker. Usle, små kirkeklokker i bronse! Ikke malmfulle klokker, fulle av heknesølv! De er og det er simpelthen ikke godt nok for Astrid Hekne, som tar saken i egne hender. Og med det blander hun seg godt oppi både det presten driver med, og det den tyske representanten driver med. Eller sagt på en annen måte: Her aner hun og resten av folket i Butangen fred og ingen fare, så kommer nypresten susende og ødelegger alt sammen. Klart hun må si ifra, koste hva det koste vil! Ettertrykkelig, skal det vise seg. Og med en svært høy kostnad for dem alle sammen. Men den må en nesten lese videre om sjøl.

Mytting skriver i tredjeperson og beveger seg lett mellom de ulike personene i romanen. Han kommer ganske tett på Astrid, og på mange måter opplever jeg at det er hun som er bokas hovedperson. Men en kan heller ikke se bort ifra verken Kai, Gerhard eller stavkirka med dens tilhørende historie, klokker og mystikk. Alle disse tre er bærende elementer i boka, som sammen med Astrid er med på å drive handlinga videre gjennom kloke og mindre kloke avgjørelser, mange former for dialog og et utvalg viktige hendelser. På den måten har Søsterklokkene faktisk fire hovedpersoner. Så følger også Mytting disse fire elementene der de glir under, over, forbi og krysser hverandre i en etter hvert ganske intrikat vev, der også mange andre handlingstråder og personer blandes inn, for så å forsvinne og dukke opp igjen. Alt henger nøye sammen, det er planlagt og strukturert, men likevel ikke så forutsigbart at det blir kjedelig.

Språket er godt og glir lett. For å gi både tidskoloritt og personlighet, bruker Mytting mange dialektord i den løpende teksten, i skildringene og ikke minst i replikkene. Det gjør romanen langt mer personlig og fargerik enn for eksempel en oversatt historisk roman. Mytting bruker også sitater, noe riksmål, litt engelsk og en del tysk, samt Bibelen. Ord som er viktige eller som bør vektlegges når en leser, han han rett og slett kursivert. Slik passer han på at leseren snapper opp de viktigste nøkkelordene og leser med hans rytme. En annen måte å si det på, er at forfatteren legger kraftige føringer på leseren. En må derfor akseptere å bli leda. Men det fungerer stort sett ganske bra. 

Søsterklokkene har alt en god historisk roman skal ha: Ei sterk kvinne som går sine egne veier, hederlige menn som på ulike måter nærmer seg og kjemper for å være sammen med nevnte kvinne, følelser og svik, ei litt mystisk historie, dunkle hendelser, et bortgjemt sted, en spennende familiehistorie, gode hemmeligheter, skjebnens egen vei, interessante frampek og flere mulige avslutninger. Mytting har god kontroll på historia, og skriver lesverdig og tilgjengelig, uten at det er for enkelt. Det er ordrikt, men ikke lett å se hvor det eventuelt kunne vært kutta. For nesten alt er relevant i sammenhengen, eller henger sammen med noe annet. Og detaljene han bruker tid på, være seg kirkeklokker, interiør, dyrelik og pels, fiskestenger, været, ei savna kirkedør, hesteskyss, ritualer eller overtro, er viktige og gjør teksten levende. Det er godt disponert og godt uttenkt, men nesten litt for kalkulert. 

Jeg har etter hvert lest mange historiske romaner, men dette var den første norske på lenge som virkelig blei hausa opp - og det uten å handle om brutale vikinger eller kranglete konger. Nivået på Myttings prosa er ikke enestående på noe vis, han er jevngod med mange andre, men mye kleinere i kvinneskildringene enn for eksempel Vera Henriksen (1927-2016). Han er også mye mer forutsigbar, nesten overtydelig, men jeg koste meg likevel. Og han har nok, i kraft av å være nettopp mann, bidratt til at mang en mann ikke bare har lest, men også kost seg med Søsterklokkene. Og det heier jeg på, sjøl om jeg per nå ikke er helt sikker på om jeg kommer til å lese videre.

Oskar og eg

Bilete: Bokklubben

Om du berre skal lesa ei barnebok frå 2023, vil eg tilrå deg å lesa Oskar og eg av Maria Parr (f. 1981). I ho får du sjarm, ein god lått, trøyst og gode timar saman med dei som er dei viktigaste i verda: Barna.

Barneromanen Oskar og eg - og alle plassane vi er finn stad ein plass på Vestlandet. Eg ser for meg ei lita bygd med nokre hus i ei klynge, der eitt av dei har eit soverom nede i kjellaren. Og der, på eit heilt vanleg rom med dinosaurar på veggane og ei helt vanleg køyeseng til å sove i, bur Ida, som er storesyster, og Oskar, som er veslebror. Ho søv oppe, han nede. På golvet ligg det drøssevis med sokkar, for dei må jo ta av seg sokkane når dei skal leike sirkus i senga.

Vi følgjer Oskar og Ida, som er eg-personen i boka, gjennom om lag eitt år, og får vere med då Oskar byrjar på skulen og kva som hender når ryggsekken til Oskar vert borte, på fantasifull leik ute og inne, mellom anna elvesafari, tur til den vesle trehytta, ein særs lang aketur og skremming av tjuvar, vi feirar Halloween og vert redde når Oskar er borte, vi er med når dei kosar seg og har det som best i verda, når dei kranglar og skrik til kvarandre, når dei feirar jul, når dei skal flytte frå kvarandre og kjem heim att, når dei et snø med saft i, når dei ønsker seg trampoline og når dei mistar den finaste onkelen i verda. 

Heile vegen er forfattaren tett på hovudpersonane, og skildrar dei to barna varmt og sanseleg. Det er rom for situasjonskomikk (då går det ofte utover dei vaksne i boka) og misforståingar, staheit, redsle, sinne, gråt og rein lukke. Og det er det godt å lesa om, det er ei god bok å vere i. Dette er heilt vanlege barn, ein heilt vanleg familie, ein heilt vanleg heim. Og uansett kva som hender og kva krumspring me vert med på, landar me trygt og godt i køyesenga når kapitlet er ferdig. Det er nesten litt for idyllisk, og samstundes herleg frigjerande å sleppe diagnosar og teknologisk mas og skilsmisser og bilulukker og andre dramatiske hendingar.

Det er Ida som fortel historiene i boka til oss, men dei handlar ofte om kva Oskar finn på, og kva dei gjer som familie. Forteljingane er verkeleghetsnære og lette å kjenne seg att i, både for små og store, anten det handlar om ei dansande rumpe, klasking med rullegardiner, overivrig fantasi, å ønske seg ei trampoline, å lage kiosk eller noko heilt anna. Skikkeleg spennande vert det også eit par gongar, men ikkje så spennande at det ikkje passar for dei små. Nei, her er det barnevennleg og roleg spaning, slik at alle kan sovne med ein smil om munnen.  

Parr legg ikkje noko i mellom, og både Oskar og Ida vert skildra nett som dei er, med gode og dårlege sider. Ho vert sur, han vert sint. Ho er urettferdig, han skrik, ho bestemmer for mykje, han er bortskjemt, ho får dårleg samvit, og han er trist. Men mest av alt er dei glade i kvarandre, så glade som berre sysken kan vere i kvarandre. Og av di dei er skildra som heile menneske, vert dei verkelege, dei vert to barn som både eg og barna mine kjenner oss att i. Etter lesinga kunne vi nytte tema og hendingar frå kapitla som utgangspunkt for samtale om korleis vi har det heime hjå oss. Til dømes trur også nokre her heime på nissen. Og det er vanskeleg å ville dele rom med eit veslesysken samstundes som ein ikkje vil det. For på eit eller anna punkt vert jo den lille barnsleg. Samstundes finst det ikkje noko meir kos i verda enn å krølle seg saman med eit lite sysken og sovne.

Maria Parr har skrive nok ein flott barneroman, der barna er hovudpersonane og der deira verd og røynsler er det viktigaste i verda.

Gratulerer med kvinnedagen!

Bildekilde: snl.no

Det er åttende mars, og derfor helt rett å skrive: Gratulerer med kvinnedagen! 

Jeg benytter dagen til å ikke bare snakke og skrive om politikk, ulike spørsmål og utfordringer som berører kvinner, som retten til selvbestemt abort, svangerskaps- og fødselsomsorg, amming, barne- og familiepolitikk, kjønnskvotering, likelønn, kvinnehelse, overgangsalderen, likeverd og likestilling, husarbeid, arrangerte ekteskap, vold i hjemmet, partnerdrap med mye mer, men også framheve og lese kvinnelige forfattere. 

I dag har jeg funnet fram fem flotte bøker av fem helt fantastiske kvinnelige forfattere: Claire Keegans Tre lys, Marta Norheims Oppdateringar frå lykkelandet. Røff guide til samtidslitteraturen, Torborg Nedreaas' Av måneskinn gror det ingenting, Simone de Beauvoirs Det annet kjønn og Margaret Atwoods Den spiselige kvinnen. Jeg er med andre ord i svært godt selskap i dag, og det håper jeg du er også. 

God kvinnedag! 

Reisen til livsvannet

Bildekilde: Bokelskere

Tenk å få lov til å være sivilisasjonens spydspiss! En representant som reiser, uredd og kompromissløs, inn der ingen før har vært, være seg i de djupeste daler eller langs de krasseste klippekanter, der ingen veit hvilken breddegrad og lengdegrad en er på, for det er bare grått, bare grått hav og grå skodde og grå luft så tjukk som ull, tenk å være der ingen har målt eller tegna, vurdert eller rapportert, der det er helt hvitt og tomt på kartene. Hva fins egentlig der? Tenk å få lov til å reise dit! Som den første! Og tenk å få lov å reise dit i embeds medfør, som den eneste som veit hva som skal gjøres med de verdifulle måleinstrumentene, en kongelig utsending med et offisielt oppdrag i de ytterste avkroker: Å måle opp Island.

Samtidig skal det også arbeides på et annet vis. På reisa gjennom de mest rurale og stusselige strøk på jordas fattighus, der menneskene verken har reine eller hele plagg, der de er så tynne at en ser knoklene gjennom klesfillene, der de er så gustne og grå av slit og sult at de har glemt hvordan de skal smile, der handel med fremmede skuter lasta med livsviktige matvarer som korn er forbudt, og der menneskene bare må se på skutene som seiler forbi mens sulten gnager i kroppen, der vulkanutbruddene ingen ende vil ta og lava og aske legger seg som et lokk over den fruktbare jorda, der avlinga slår feil, år etter år, husdyra dør, og menneskene dør, der! Der skal en også undersøke om folket kan flyttes på. For om den friskeste delen av den uvirksomme bermen bare kunne blitt tvangsflytta til København og satt i arbeid der, ville alt blitt så mye bedre. De ville fått jobb, hardt fysisk arbeid i fabrikkene. De ville fått luselønn, kanskje. De ville bodd trangt og tett og dårlig. De ville vært aleine, uten hele slekta rett i nærheten på en eller annen breitømra tregård. De måtte blitt tvunget inn i det danske språket - ingen forstår vel den islandske tungegymnastikken. Nei, de ville ikke fått så gode vilkår, egentlig, men de ville hatt noe å gjøre og de ville hatt det bedre enn nå. Og, de ville i alle fall ikke vært en sånn ekstrem og unødvendig kostnad for den danske krona. Tenke seg, bo der, på Island, helt frivillig! Hvem vil vel det?

Ja, inn i dette trer vi som lesere. Året er 1784, det er opplysningstid og vitenskapen står sterkt. Vi følger hovedpersonen, den danske vitenskapsmannen Magnús Árelíus, som nettopp er blitt sendt ut på dette oppdraget. Han er svært prega av sin tids ideologi som dannet og utdannet overklasse, som i sin tur legitimerer tanken om at han og hans stand er en slags overmennesker sett i forhold til den gemene hop. Det igjen legitimerer standens bortimot naturlige imperialistiske tendenser overfor Island og det islandske folk, som sammenligna med det danske og dannede er nærmest tilbakestående. Magnús ankommer Island med pudret parykk, silketørkle, hvite strømper, jakke med slag og bluse med blonder, helt etter hovedstadens nyeste mote. Til hest skal han forsere og deretter måle opp dette dystre landet i utkanten av sivilisasjonen. Han skal reise dit ingen før han har reist, nordover, helt nord til Strandir, skal han, og endelig skal han få satt lengdegrader og breddegrader på det umulige området som nesten bare består av fjellknauser, klippekanter, holmer, steinhauger, trange fjordarmer og stupbratte skråninger.

Umoden, verdensvant, eplekjekk og nedlatende begynner Magnús sin ferd sammen med et par islandske lokalkjente følgesvenner, som helst ikke vil være med på et sånt prosjekt, men som ikke har noe valg: Det er jo ikke akkurat flust av muligheter for å tjene penger på Island. Og penger trenger de alle. Landet er utarma, i krise, og det er så vidt det går rundt sjøl for storkårsfolk. Så da kan en jo like greit gå rundt og leie noen hester for en jålebukk og tjene godt med penger på det. Men motvilligheten gjør at det stadig er gnisninger mellom Magnús og kompanjongene hans - gnisninger Magnús ikke helt forstår årsaken til eller ikke helt bryr seg om årsaken til, men som leseren ser omfanget av og venter på skal bli helt avgjørende. Og slik går det jo. Om det ikke er uenigheter om hvilken gård som ligger hvor og hva den heter, og om det ikke er islendingene som biter i seg snertne kommentarer og rein gapskratt når noen beinrester i sanda vurderes helt feil, så er det noe annet. Stadig noe, stadig lenger nord, stadig verre.

Underveis møter Magnús mange islendinger. Alle dømmer han kjekt og greit fra hesteryggen. Noen inngår han avtaler med. Noen ligger han med, uten å tenke over konsekvensene for sin egen del, og uten å i det hele tatt reflektere over om det kan ha konsekvenser for den magre enka han ligger med. Hva om hun, som allerede er i en såpass pressa situasjon at hun selger seg sjøl for litt kaffe og noen matvarer, også får et barn ni måneder seinere? Hva skjer da med det barnet? Det er ikke hans tanker i det hele tatt. Det går heller slik: Tenk å være så ussel at du tigger! Tenk å be fremmede om medisin! Tenk å sende barna sine rundt slik, uten sko! Tenk at de tar på han med så møkkete hender! Likevel er det noe ved dem, som gjør at han ikke helt klarer å kvitte seg med ansiktene deres og skjebnene deres. Det er som om de fortsetter å gå ved siden av han mens han rir gjennom alt dette grå, det grå havet, den grå skodda, de grå klippekantene. Og i alt dette grå, blander fantasi og virkelighet seg sammen til Magnús ikke lenger veit hva som er hva.

Den islandske forfatteren Bergsveinn Birgisson (f. 1971) har i romanen Reisen til livsvannet fra 2018 (norsk utgave ved Oskar Vistdal (f. 1953) i 2020) kasta lys over det som for meg var en nokså ukjent del av islandsk historie. Jeg visste at Island først lå under den norske (fra 1262) og siden den danske (fra 1397) krona, med hardere kår under det danske eneveldet på 1600-tallet, og med en økende sjølstendighetsbevegelse utover 1800-tallet. Men at det faktisk gikk så langt at de danske myndighetene vurderte å tvangsflytte store deler av den islandske befolkninga, kjente jeg ikke til. Det gir fortellinga en nesten ekkel ideologisk overbygning som, i kombinasjon med de realistiske menneskemøtene og Magnús' egen skjebne, blir en grusom kontrast til bokas kjærlighetshistorie. Kjærlighetshistoria er også realistisk og på mange måter både fæl og sår, men den blir ei lise i alt dette rå og vonde. For endelig, etter et liv uten ømhet og varme og omsorg, er det nettopp det Magnús opplever. Og det er så sterkt at det endrer hele han, og med det hele hans liv. Kanskje er det ikke slik at vitenskapen og oppmålingsoppdraget fra myndighetene er det viktigste i verden likevel? 

Fortellinga om Magnús og det islandske landet drives framover av et helt unikt språk, et språk der blant annet latin, dansk, fransk og engelsk blandes sammen med det islandske og varierende norske oversettelser - fra de bondske dialektene til den forfinede dagligtalen. Det er et kjempespenn i ordtilfang, og det er spennende og morsomt å lese de talemålsnære utropene, også fra Magnús sjøl. Noen ord og begreper kan kanskje virke fremmede, men som regel kan en forstå dem utifra konteksten. Stilen er lett og muntlig, vi er tett på Magnús, av og til også inni Magnús, sjøl om han konsekvent skildres i tredjeperson. Men det fungerer at vi kommer tett på. Det er virkelig da spriket melloms Magnús' virkelighet og det han har blitt sendt for å gjøre på den ene sida, og det islandske folkets grimme tilværelse på den andre sida, blir tydelig. Og med det ikke bare tragedien, men også komedien.

For dette er ei veldig morsom bok! Misforstå meg rett, dette er ikke en roman der en brøler av latter underveis, men det er ei bok der forfatteren bruker tid på å skildre og sette scenene, slik at en virkelig kan se det for seg: Magnús og gjengen møter mange på sin ferd, blant annet en galning, kalt dåren i boka. Spradebassen Magnús, i sine fortsatt halvveis hvite strømper og noe stusselige parykk med fuktige og halvmugne pudderklumper mellom de slappe krøllene, forsøker å få mannen i tale på høfligste vis. Men dåren hører ikke, han vekselvis synger og skriker i vei om beinbruddsgjel og alle våre strømper på bossdyngen og det som verre er, så hele følget blir forskrekka. Det er lett å se det komiske i slike scener, samtidig som det ikke er lett å se bort ifra det tragiske.

Reisen til livsvannet er tittelen, og nå har jeg skrevet mye om boka uten å komme inn på nettopp dette livsvannet. Men det tenker jeg er greit, for slik er det i romanen også: Det tar tid før livsvannet kommer på bane, vi må først ri gjennom halve Island, virker det som, over samtlige knauser og ut på de tynneste nes, møte eventyrutfordringer på vår vei gjør vi også, og deretter tar det enda lenger tid før vi forstår hva livsvannet er. Men avgjørende, det blir det. Og underveis er det både spennende, interessant, underholdende, stilig og sårt - og alle valører fanges nydelig av oversetter Vistdal.

Reisen til livsvannet er ei kraftfull bok med masse overskudd, humor og vidd. Samtidig er den ei beretning om en svært mørk periode i islandsk historie. Det er ikke gitt at denne overraskende kombinasjonen fungerer, og det kunne nok gått skeis mange ganger underveis, hadde det ikke vært for at Bergsveinn Birgisson er en usedvanlig god forteller. Han har enorm kontroll på prosjektet reint teknisk, og byr på dynamiske vekslinger mellom brevs form og lineær historie, og skildrer troverdig (!) en umoden vitenskapsmann som fanges mellom framskrittstro og bakstreversk overtro, det forutinntatte og det åpne, mellom Gud og fornuft. Og størst av alt er altså kjærligheten, her kanskje først og fremst for Island.